Vi må gi folk grunner til å bli – og til å komme
En ny rapport fra Telemarksforskning peker mot et krevende fremtidsbilde for mange kommuner: færre yrkesaktive, flere eldre, større omsorgsbehov og strammere økonomi. Tilgangen på arbeidskraft blir en sentral utfordring. Da holder det ikke å slå fast at jobbmulighetene finnes. De må være synlige, forståelige og tilgjengelige.
Vi må begynne med dem som allerede er her
Attraktivitetsarbeid begynner i hverdagen til dem som allerede bor her. Mennesker som trives, utvikler seg og forteller andre om mulighetene, gir omdømmet vårt troverdighet.
Det betyr også å åpne dørene for flere som allerede bor her, og som ønsker å få brukt kompetansen og arbeidsevnen sin. Vi kan ikke snakke om framtidas mangel på folk uten å se dem som står utenfor arbeidslivet i dag.
Derfor er rekkefølgen viktig: Vi må gi folk grunner til å bli – og til å komme. Hvis vi ikke lykkes med å ta vare på menneskene som allerede er her, blir det lite troverdig å invitere flere inn.
En av oss, Marte, flyttet til Namdalen med kompetanse og et ønske om å bidra. Likevel tok det tid å finne veien inn i arbeidslivet. Et nettverk og kjennskap til hvem hun kunne kontakte, kunne gjort veien kortere.
Det reiser et spørsmål vi må tåle å stille oss: Vi sier vi trenger kompetanse, men hvor tilgjengelige gjør vi mulighetene for dem som faktisk vil hit?
En stillingsannonse er ikke alltid nok. Mange trenger innganger til fagmiljøer, nettverk og arbeidsgivere. De må kunne se flere karriereveier over tid, både for seg selv og en eventuell partner.
For familier må flere brikker falle på plass: bolig, barnehage, transport, fritid og et sosialt fellesskap. Vi må ha noe godt å invitere folk til, og følge dem opp når de kommer.
Tør vi prioritere før behovet blir akutt?
Flere bedrifter står i en krevende situasjon nå. Nettopp derfor er det vanskelig å prioritere et arbeid som først gir resultater om flere år. Men venter vi til behovet blir akutt, risikerer vi å stå uten både relasjonene og nettverkene vi trenger.
Utfordringen treffer næringslivet, som må være synlig også mellom utlysningene. Den treffer kommunene, som må gjøre det enklere å finne fram til boliger, tjenester og lokalsamfunn. Og den treffer oss i næringsforeningene, som må koble mennesker og bedrifter bedre enn vi gjør i dag.
Langsiktighet må også vises i hva vi prioriterer når budsjettene blir strammere.
Folk vurderer ikke regionen etter organisasjonskartet vårt. De ser på arbeidsmuligheter, pendling, bolig og familieliv på tvers av kommunegrenser. Da må vi også klare å se det som en seier når noen får jobb eller bosetter seg i nabokommunen.
Å rekruttere fra hverandre tilfører ikke regionen flere mennesker. Vi har mer å vise fram når vi løfter Innherred og Namdalen sammen. Det krever at næringslivet, kommunene og frivilligheten vet når vi skal konkurrere, og når vi er best tjent med å samarbeide.
Mange utflyttede kjenner hjemstedet slik det var da de dro. Siden har både arbeidslivet her og deres egen kompetanse utviklet seg. Kanskje finnes det muligheter som ikke var aktuelle eller synlige den gangen?
På re:connect Trøndelag skal vi gjøre disse mulighetene kjent og koble mennesker med arbeidsgivere og nettverk. Ingen trenger å ha flytteplanene klare. En samtale i Oslo kan få betydning om ett, tre eller fem år. Kontakten kan også åpne for samarbeid, uavhengig av hvor folk velger å bo.
Men verdien ligger ikke bare i selve kvelden. En god samtale må få en fortsettelse, en interesse må møtes med konkret informasjon, og en mulig kandidat må få en tydelig vei videre. Ellers blir re:connect Trøndelag bare et trivelig treff.
Vi skal ikke love mer enn vi kan holde. Men vi må slutte å tro at gode jobber, sterke fagmiljøer og levende lokalsamfunn markedsfører seg selv.
Spørsmålet er derfor også hva vi selv er villige til å gjøre: Prioriterer vi arbeidet før behovet blir akutt? Klarer vi å samarbeide regionalt? Følger vi opp dem som viser interesse?
Vi må gi folk grunner til å bli – og til å komme. Da må vi også gjøre det enklere å finne veien inn.
Les flere nyheter
